Ørets anatomi

 

Det ytre øret består av brusk med ulike "krumminger", hvor utformingen har en klar funksjon: Det ytre øret virker som en trakt som samler og forsterker lyden, og leder den videre inn i øregangen.

Øregangen går fra det ytre øret og frem til trommehinnen. Hele øregangskanalen er dekket av hud, som inneholder hårsekker og kjertler som produserer ørevoks. Hårene og ørevoksen hindrer skadelig bakterie- og soppvekst, og den hindrer innsekter og støv å komme helt igjennom øregangen. Øret er hos de fleste selvrensende. Det er store individuelle forskjeller når det gjelder øregangens form og størrelse. Den er som regel svakt snodd, og er i snitt 26 mm lang og 7 millimeter i diameter.

 

Mellomøret starter ved trommehinnen der øregangen slutter. Trommehinnen er den tynne membranen som er spent ut som et skille mellom øregangen og mellomøret. Oppgaven til trommehinnen er å føre lyden videre fra øregangen og videre til mellomøret.

På baksiden av trommehinnen henger tre knokler sammen og danner en kjede mellom trommehinnen og en ny membran som kalles "det ovale vinduet". Det ovale vindu er inngangen til det indre øret. Disse tre knoklene i mellomøret har navn etter hvordan de ser ut, hammer, ambolt og stigbøyle, og de er kroppens tre minste bein.

Fra mellomøret går det en kanal som forbinder svelget med øret. Hos voksne er denne kanalen ca 35 mm lang. Gjennom denne kanalen kan det passere luft, f eks når man svelger eller gjesper, men den er ellers stengt. Hvis man blir ”dottøret” utligner man trykket gjennom denne kanalen. Inne i mellomøret skal det være luftfylt. Rommet er dekket av slimhinne og det produseres slim kontinuerlig, som dreneres via øretrompeten.

Når trommehinnen settes i bevegelse av lyd, settes beinkjeden i bevegelse. Disse bevegelsene kontrolleres av et par muskler. Musklene har en viktig rolle med å trekke seg sammen dersom bevegelsene blir for voldsomme, slik at det indre øret blir beskyttet mot for høy lyd.


Det indre øret starter med en membranen som skiller mellomøret fra det indre øret, det ovale vinduet. Det indre øret består av et væskefylt kanalsystem: Benlabyrinten. Den består av sneglehuset og balanseorganet. Balanseorganet består av tre bueganger som er plassert i i forhold til hverandre. Inni buegangene er det også væske og sanseceller. Når man beveger på seg, settes væsken i bevegelse og sansecellene omsetter igjen til elektrisk impuls som går til balansenerven.

 

Hørselens sanseorgan ligner et sneglehus og kalles derfor ofte bare sneglehuset. Ytterveggene er laget av beinvev, som er kledd av et tynt lag med hud. Det indre øret er et organ som er væskefylt. Sneglehuset består av tre kanaler. To av disse er forbundet med hverandre øverst i toppen av sneglehuset, og de munner begge to ut nederst i sneglehuset mot hver sin membran – ovalt og rundt vindu.

Disse to kanalene er fylt av en væske som kalles perilymfe. Den langsgående veggen som deler det meste av sneglehuset, er i seg selv en tredje væskefylt kanal. Væsken i denne kanalen kalles endolymfe. Disse to væskene som finnes i det indre øret er kjemisk forskjellig fra hverandre.

Denne midtre kanalen, som er fylt med endolymfe, er i seg selv nesten like sammensatt som selve øret. Kanalen avgrenses av tre vegger:

  • En vegg som består av mange små blodårer og sekretoriske celler
  • En tynn, membranlignende vegg (Reissners membran)
  • Basilarmembranen, som «bærer» sanseorganet for hørselen, Cortis organ.

I Cortis organ finnes mange tusen hårceller, og de er organisert i fire rader. Det er tre rader av hva vi kaller ytre hårceller og en rad av indre hårceller. Disse cellene er sansecellene i øret, og de spiller en avgjørende rolle både mht hørsel og i forbindelse med tinnitus. 

 

For mer informasjon om balanseorganet, svimmelhet og balanseforstyrrelser, anbefaler vi deg å lese mer om det på nettsidene til Nasjonal kompetansetjeneste for vestibulære sykdommer, ved Haukeland sykehus

 

Les om Hørsel

 

 

endret 05.10.2017 07:10  |  Print versjon