Karin

Karin fortellerJeg har vært hjemmeværende hele det voksne livet mitt. Med 5 barn og en mann som reiste mye med jobb, liker jeg å kalle meg «hjemmearbeidende».
Nå er jeg enke på 10.året. Jeg har mange barnebarn og oldebarn. Holder på med litt foreningsliv, men har naturlig trappet ned ettersom kreftene ikke strekker like langt som før. 

Over tid har det sneket på seg et hørselstap, som etter hvert har preget kommunikasjon i de fleste situasjonene, men spesielt med barnebarna. Sammen med venninnene er jeg blant likesinnede og vi bare tar hensyn. Tinnitus har jeg hatt i mange år, men det har i grunn ikke plaget meg noe særlig før de siste årene fram til jeg valgte å begynne med høreapparater.  

Jeg syntes det var krevende å begynne med høreapparat, men var veldig motivert. Jeg fikk en litt dårlig start. Audiografen var enig i at vi godt kunne prøve disse nye små som nesten ikke synes, og som bare har en liten propp festet på en slange. Jeg strevde veldig med å få de på plass. Og om de kom på plass, vandret de ut etter noen timer og enkelte dager kom de aldri på plass. Da jeg brukte de var jeg redd for å miste de. Det stresset meg noe voldsomt. Ikke syntes jeg at jeg hørte så mye bedre heller og dessuten økte tinnitus. Jeg gjorde som så veldig mange: La vekk høreapparatene. 

En dag sa min datter at vi måtte ta tak i dette. Hun ble med til time og sammen med audiografen enige om å prøve annen type høreapparat. Det var som natt og dag. Denne gangen fikk jeg noen som var formet etter mine ører. Når de kom skikkelig på plass, fikk jeg en helt annen lyd. Jeg kjente nesten at jeg senket skuldrene. Nå glemmer jeg at de er på og hørsel og tinnitus er ikke lengre et tema. Dvs. hører jo at den er der, men nå som jeg har fått «dreisen» på høreapparatene kan jeg glemme det helt. Jeg er inni meg selv og har mange lyder i hodet når jeg ikke bruker høreapparatene, men når jeg får de på plass i ørene er verden nærmere og jeg føler at jeg kvikner til. Nå sier til alle vennene mine at de ikke må vente for lenge. Og de må ikke gi seg om de ikke får det til helt med det første. Jeg er så takknemlig for at datteren min pushet på.

 

 

endret 18.12.2016 22:02  |  Print versjon