Trond

Trond fortellerJeg var 28 år gammel da jeg i 1985 fikk diagnosen hørselstap og tinnitus. Jeg bodde utenfor Madison, Wisconsin i USA og hadde hugget ved med øks, slegge og jernkile.

Da øksa ikke greide å klyve vedkubben satte jeg jernkilen i sprekken og slo til med slegga. Det var et slikt, litt skjevt slag som laget en kraftig lyd som skar seg inn i ørene mine og gav meg tinnitus og hørselstap i diskanten. Øresuset mitt ble litt svakere etter noen uker, men det har aldri blitt borte. Jeg våkner hver morgen med en svak sus, som lyden av et tv-apparat som står og suser. Suset øker i intensitet når jeg utsettes for støy eller stress. Da er det som et fossefall i ørene mine.

For meg er all lyd rundt meg, på hele tiden. Jeg er ofte misunnelig på hørende som kan ignorere de lydene og den støyen som ikke er relevant. Jeg spør ofte samboeren min eller barna mine om de ikke hører den lyden eller det suset. Nei, sier de. Det hadde de ikke lagt merke til, mens jeg har opparbeidet meg en overfølsomhet for lyd som gjør at jeg hører alt på en gang. Jeg kan ikke som samboeren min, ha en samtale med en person i et ganske støyende rom, og samtidig følge med på andre samtaler som finner sted andre steder i rommet. For meg er lydbildet i slike situasjoner som en snøstorm hvor jeg må lytte intenst til den jeg prater med. Jeg leser på munnen mens hjernen min hele tiden gjetter seg frem til det som blir sagt, og jeg sliter med å ikke bli helt overveldet av støyen i rommet. 

I mange år trakk jeg meg ut av alle sosiale situasjoner hvor det var mye bakgrunnsstøy, men etter at jeg flyttet til Bergen i 2010 ble jeg "tvunget" til å være mer sosial i støyende sammenkomster med familie og venner. Da begynte jeg å spørre meg selv: "Hvordan kan jeg bli kvitt bakgrunnsstøyen slik at jeg kan høre det som blir sagt, og slik at jeg ikke blir så sliten i hodet og kroppen av all støyen?"

I 1985 fikk jeg beskjed om at det ikke fantes høreapparat som kunne hjelpe meg, og det har jeg fått gjentatt i nesten 30 år. Våren 2015 hadde jeg sett reklame for høreapparat med støyreduksjon og troppet opp til time hos audiografen min og insisterte på å få prøve ut moderne høreapparat som jeg tenkte kanskje kunne gjøre noe for å redusere den slitsomme bakgrunnsstøyen. Audiografen var, i likhet med meg skeptisk, men villig til å prøve. Vi prøvde først med støpte ørepropper i håp om at jeg kunne få støyen dempet og den talelyden som jeg kan høre rett inn på øret. Men dette gikk ikke noe særlig bra. Støyreduksjonen var ikke avansert nok, og lyden jeg fikk inn var merkbart dårligere enn uten høreapparat, og øreproppene føltes fremmede og ubehagelige. Så jeg gikk fra Høresentralen med nye høreapparat med åpen propp til utprøving, til tross for at jeg egentlig ikke hørte noen forskjell om jeg hadde dem på meg eller ikke. Hvis jeg skrudde dem opp hørte jeg mer lyd, dvs. en forsterkning av det jeg allerede hørte, men ikke noe særlig mer av det jeg ikke kunne høre. Fuglekvitteret og de ustemte konsonantene er jo fremdeles borte. Så jeg hadde mine store tvil om disse høreapparatene, og var redd for at de ville ende i skuffen sammen med de fra 2006 fordi høreapparatteknologien ennå ikke er kommet langt nok til å hjelpe meg.

Men: Jeg elsker høreapparatene mine!
Jeg elsker det høreapparatene mine har gjort med for meg mht. tinnitus og min overfølsomhet til lyd. Når jeg bruker apparatene mine i støyende omgivelser blir faktisk øresusen min mindre enn om jeg ikke har dem på. Logikken i dette strevde jeg lenge med. Det burde jo være omvendt: Jo mere jeg utsetter meg for støy, jo verre skulle jo øresusen bli. Men jeg har måttet bite i det sure eplet og innrømme at tinnitusen er mildere, både i de støyende omgivelsene, og etterpå. Og jeg må også innrømme at høreapparatene faktisk demper litt på bakgrunnsstøyen, på tross av at jeg har dem skrudd opp litt høyere enn det som er mest behagelig. 
Så jeg må motvillig innrømme at det er nok noe i det de sier om at hjernen venner seg til bråket og innstiller lydoppfattelsen deretter, men denne prosessen tok tid. Flere måneder. Llitt tålmodighet må til...
 

endret 18.05.2017 11:29  |  Print versjon